- Vi trenger mer enn et nytt system eller sterkere håndhevelse av loven, vi behøver et oppgjør med mørket som eksisterer i enhver menneskesjel, skriver Jan Ingar Grindheim i denne artikkelen.

 

Uperfekte mennesker i uperfekte systemer

Åtte år har gått siden Gothams modige statsadvokat Harvey Dent ble drept, og byens vigilant Batman fikk skylden og valgte å gå under jorden. Disse dramatiske hendelser har politimester Gordon (Gary Oldman) snudd til sin fordel, og med strenge lover og harde straffer har han på egenhånd klart å ta et oppgjør med kriminaliteten og korrupsjonen som en gang herjet byen. Mannen under flaggermus-drakten, Bruce Wayne (Chistian Bale), velger å isolere seg selv i sin herregård etter at kostymet ble pensjonert.

Men Gothams harmoniske tilstander varer ikke lenge. I en åpningsscene som ville gjort James Bond misunnelig blir vi introdusert for et monster av en skikkelse; den maskerte Bane (Tom Hardy), som med en umenneskelig muskelmasse og en dialekt fra en annen tid fremstår uforståelig, uten karismaen til å være verken mystisk eller fascinerende.

Antagonisten er som i forrige film en karakter som representerer absolutt ondskap, fullstendig blottet for medmenneskelige egenskaper, en djevelsk skapning ”born and molded in darkness”. Tro mot tegneserieuniverset har verken Bane eller Jokeren engang et menneskelig ansikt. Jokeren var sadisten som kun ville destabilisere samfunnets orden for å skape et kaos der Gothams innbyggere gjorde ende på seg selv. Bane mener derimot at hans agenda er det folket fortjener: ” I'm here to end the borrowed time Gotham have been living on. I’m necessary evil”. Han vil gjøre seg til herre over systemet for å skape et samfunn som han påstår vil gi byens borgere frihet, men i som sannhet holder dem i trelldom.

”You think all this can last?”
 

Ingenting er fritt fra sin samtid, men The Dark Knight Rises er uhyre bevisst konteksten den står i. Den spiller på de største kildene til frykt i verden etter årtusenskiftet, terrorisme og økonomisk kollaps. Passende nok er det nettopp Manhattan som er stand-in når Bane tar Gotham som gissel.

Under et sosietetsball tidlig i filmen hvisker den smidige smykketyven Selina Kyle (Anne Hathaway) følgende til billionær-arvingen Wayne: ”You're all gonna wonder how you ever thought you could live so large and leave so little for the rest of us.” Er det noe de økonomiske krisetider har lært oss så er det finansverdenens grådighet og dekadens, så man må ikke være politisk radikal for å nikke til hennes ord. Igjen går tankene til Manhattans gater og ”Occupy Wall Street”. Men linjen mellom følelsen av urettferdighet og misunnelse er tynn, og Bane appellerer til undertryktes forakt for eliten når han fremstiller seg selv som en radikal revolusjonær og oppløser eiendomsrett, domstoler og samfunnet slik vi kjenner det.

Men Bane og hans bande ønsker ikke at deres kupp skal resultere i en ny og bedre verdensorden, de ønsker et Kafkansk terrorvelde før de til slutt planlegger å la blodet renne i Gothams gater. Slik sett er The Dark Knight Rises en høyst reaksjonær film, den later til å ha liten tro at systemer kan forandre situasjoner, den appellerer heller til den personlige integritet og den enkeltes ansvarlighet over sine egne valg og verdier. Dette eksemplifiseres med Selina Kyle, de undertryktes stemme i filmens første akt, som ikke bryr seg om andre enn seg selv og rettferdiggjør sin egoisme og tyverivirksomhet med hvilken økonomisk situasjon hun selv har. ”A girl's gotta eat,” unnskylder hun seg med i politiavhør, hvorpå det svares tørt tilbake: ”Well, you got quite an appetite.” Grådighet er universelt, på tvers av sosiale lag og overbevisninger.
 

The Human Condition

Batman's city is a tinted mirror-image of our own world, in which imperfect people become mired ever more deeply in the imperfect systems they've made. And however much good they might do, no human revolution or human justice will ever truly change that. – Sophie Lister¹

Et klart poeng skinner igjennom i The Dark Knight Rises og Christopher Nolans Batman-triologi som sådan: å bli korrumpert gjelder alle mennesker, derfor er alle menneskeskapte samfunn og systemer korrupte. Selv James Gordon innrømmet det ovenfor Harvey Dent i The Dark Knight: ”I don’t get political points for being an idealist. I have to do the best with what I have”. For denne mentaliteten høster Gordon en stor ripe i lakken i triologiens siste film.

Som politimester i Gotham valgte Gordon å skjule sannheten om Harvey Dents personlige svikt og brukte statsadvokatens død til å skape en myte om hans karakter som åpnet opp for et strengere lovverk. Gordon, på oppfordring fra Batman, valgte løgnen som middel fordi de begge anså deres mål som hellig, og dette kompromisset slår tilbake på førstnevntes integritet.

Og her er vi inne på et essensielt dilemma, i skjæringspunktet mellom etiske prinsipper og menneskelig praksis, når er man god og når er man ond? Selv om Nolan har servert publikum noen av de mest ensidig onde filmkarakterene i moderne tid, forholder han seg mye mer ambivalent til godhet. Hjertet er svikefullt over alle ting, det er bare graden av hvor mye filmens karakterer har gitt etter for dette som skiller dem.

I Batman Begins møter vi en ung Bruce Wayne, en plaget sjel med retningsløst hat og hevnlyst etter at han så sine foreldre bli skutt og drept over et perlekjede. Dette fører ham i kontakt med Ra’s Al Ghul og hans League of Shadows, som ser på seg selv som en universell håndhever av rettferdighet uten nåde, der alle lovbrudd må straffes med døden. Men selv eksisterer de i et etisk vakuum der alle mål er legitime for å gjengjelde øye for øye, og dermed blir de blinde for å se at de selv er overgripere.

I sitt pessimistiske verdensbilde fremstiller derimot Christopher Nolan Batman og hans virke i et mye gunstigere lys (en nåde han ikke gir Gordon, selv om de er skyldig i samme synd), og slik jeg ser det brukes to taktikker for å rettferdiggjøre Bruce Waynes og hans taktikker. Konklusjonen i Batman Begins er at hans rettferdighetssans er mer nobel enn Ghul, fordi han ikke søker rettferdighet i seg selv, han ønsker å sikre trygghet for de svake og undertrykte. I tillegg nekter Batman å ta liv, i motsetning til Skyggeligaen som ser på seg selv som dommer, jury og bøddel på vegne av en kosmisk karma som ikke gjelder dem selv.

Når den lovløse Lynvingen operer etter disse bud, fremstår han beskyttet fra Nolans overordnede tese om at man blir smittet av det man prøver å bekjempe. Når Batman i film nummer to på tross av høylytte innvendinger fra sin nærmeste rådgiver gjør et etisk overtramp ved å overvåke hele byens befolkning, fremstilles det som et godt valg fordi engangsforseelsen har det utilitaristiske mål om å beskytte Gotham.

Selv om Nolan ikke er konsekvent i sin fremstilling av den etiske ambivalensen, er hans Batman-filmer allikevel betraktelig mørkere og mer pessimistiske enn de fleste andre tegneserieadapsjoner. For å sitere Sophie Lister enda en gang; vi trenger mer enn et nytt system eller sterkere håndhevelse av loven, vi behøver et oppgjør med mørket som eksisterer i enhver menneskesjel.
 

Av Jan Ingar Grindheim

  ¹ Lister, Sophie: A Guilty Saviour http://www.damaris.org/content/culturewatcharticles/1421
 

0 kommentarer

Tekst
 

Ditt navn
 

Verifiser innlegget ved å regne ut følgende:
 7+3=

 

Bestilling av seminar:
Berit Holgersen Steensen,
leder for Ungdom & Medier

Tlf: 56 41 40 50
E-post: berit@fom.no

 

 

 

Pornokirken.no er en nettside som ble startet av gutter som kom seg ut av pornoavhengighet, og som ønsker å hjelpe andre.

 

 

Bastant sex-moral

 

Diagnose: dagens ungdom

 

Brutal Idol-favorisering

 

Hvordan begrense det vonde?

 

For flinke til å dele meninger

 

Lykkelig utroskap?

 

Skam over utseendet

 

Mangel på tillit i dusjen

 

Drømmen om å vinne

 

Sex og singelliv på GuttogJente.no

 

Naken i 10 sekunder

 

Jakten på seg selv i en seksualisert verden

 

Selvbilde bygd på klikk

 

Vi må fortsette å holde sammen